Episode 6: Scoringen

Sjette og nest siste episode!

Scoringen

Inspektør Brøyn satt i partyteltet sammen med de to etterforskerne og statsadvokaten. De hadde rigget opp teltet på torget utenfor banklokalet.
10 mann fra beredskapstroppen satt stille på benkene rundt de fire sammenleggbare bordene.
«Nå har de tatt lyset!» sa troppssjefen, som satt og så ut av en sprekk i teltduken. «Skal si disse gutta vet hva de driver med.»
Inspektør Brøyn hadde ikke tatt noen sjanser. Han hadde tatt med en helt tropp, og de satt nå og ventet, klare til å ta banden på fersk gjerning når de kom ut med byttet.
«Hvis du går for maksimal strafferamme, så må du ta dem etter at de faktisk har stjålet noe. Ellers kan du jo ta dem tidligere, men da er overtredelsen bare innbrudd og skade på eiendom», hadde statsadvokaten sagt.
«Har du først fått utdelt par i ess, så går du for hele potten», hadde Brøyn svart.

Skade på eiendom. Særlig. Nei, her skulle ingen vise kortene før alle sjetongene lå på bordet. Og så rett i kasjotten! Orden gjenopprettet, og de usportslige forvist. Med max karantenetid! O' salige fryd.


Sunny tok frem mobilen for å slå på lommelyktfunksjonen.
Det var stummende mørkt, bortsett fra refleksen på veggen nederst i korridoren, fra de blinkende lysene fra drona som hang bakom hjørnet.
Sunny grep mikrofonen. «Bønna, kom inn. Var det du som slo av lyset?»
Det skrapet i høyttaleren.
«Sorry, Sunny. Jeg kom i skade for å kortslutte en kurs her.»
«Men herre Jeremias, da!» Sunny rev seg i håret.
«Hvor mye er det mulig å rote til?»
Mads prøvde å rygge drona rundt hjørnet, men kjørte den i stedet sidelengs inn i brannslukningsapparatet på veggen. To av rotorene splintret, og drona deiset i gulvet med et brak.
«Hallo. Hallo. Trond-2 her». Det knitret i radioen.
«Kom inn, Trond-2» sa Sunny. Stemmen hadde mistet entusiasmen.
«Jeg har funnet Happi. Han ligger her og sover på en benk.»
«Swell», sa Sunny. Han ség ned på gulvet, lente ryggen mot veggen, og la ansiktet i hendene.
«Tenk om jeg hadde spilt på et ordentlig lag.»

«Sunny», sa Mads, og satte seg ved siden av ham. «Jeg må fortelle deg…, jeg tror, når du kjefter på medspillerne, så kan de bli usikre.»
Sunny så på ham.
«Kødder du? Usikre?» Sunny klarte ikke å holde tilbake en latter.
«Ja», sa Mads. «Du må heller skryte av oss. Vise at du tror på oss.»
Sunny så ut som han hadde ramlet ned fra månen.
Han lente seg frem, og så på Mads.
«Mads, la meg fortelle deg en ting. Denne banden her gjør meg usikker. Jævlig, forbanna, inni helvete usikker. Så usikker at jeg snart har revet av meg alt helvetes håret.» Sunny lente seg fremover og bøyde nakken.
«Kan du se at jeg har begynt å få måne? Hvor tror du den kommer fra?»
«Sorry, Sunny», sa Mads.
Sunny dyttet til ham. Mads kom ut av balanse og støttet seg til gitterdøra. Den gled opp.
«Men i huleste...» Sunny dyttet døra helt opp. «Døra er jo åpen!»
Han dro opp mikrofonen. «Bønna, du er et geni! Du har kortslutta gitterdøra! Nå rører du faen meg ingenting! Hører du? Sitt fullstendig stille, ikke ta på en ting!»
«Den er grei, Sunny!», kom svaret. «Men dere får henge i, ikke spør meg hvordan jeg gjorde det, men jeg har mørklagt halve Asker sentrum!»
Mads og Sunny jogget ned korridoren, til døra med skiltet Serverrom.
Sunny dro mikrofonen opp til munnen. «Trond-2, kom inn».
«Trond-2 hører.»
«Trond-2, vi har kommet oss inn! Glem Happi nå. Du må gå bort til vaktsentralen og sjekke om det er stille der. Vi går løs på den siste døra nå.»
«Det har jeg alt gjort, Sunny. Det er stille som i graven. Jeg ringte på døra, ingen svarer. Moas elefantdressing har wipet dem ut.»
«Bra jobba!»
«Alex, får du opp døra her? Alex?»
Mads var gått tilbake til gitterdøra i den andre enden av korridoren.
«Alex har sovna».
Sunny kom løpende, og klasket Alex i fleisen.
«Alex!»
«Sunnyen. Ka som står på?»
Sunny dro ham på bena.
«Vi er inne! Kom og få opp den siste døra!»
«Skal bli, Sunnyen. No problem. Stol på Alex.»
«Jeg stoler på deg, Alex! Jeg stoler på deg! Bare kom igjen, vi har dårlig tid.»
De kjappet seg tilbake til døra til serverrommet.
Alex ga den en prøvende skuldertakling.
Han så seg rundt, og gikk bort til brannslukningsapparatet og røsket det løs fra veggen.
Han holdt det som en torpedo, tok en lang sving bakover og klinte apparatet i døra, ved siden av låsen.
Han mistet apparatet i gulvet, mens døra var like hel.
Alex plukket opp igjen apparatet og tok sats på nytt.
Han tok fart to meter fra døra, med apparatet i strake armer bak kroppen, spente musklene og kylte apparatet inn i døra. Han hadde i farten snudd apparatet feil vei, så han knallet det inn i døra med toppen først.
Med et øredøvende smell eksploderte toppen av metallbeholderen, og Alex ble kastet bakover i smellen. Han dro med seg både Sunny og Mads i fallet, og de ramlet sammen i en haug på gulvet.
Som en fontene, sprutet hele innholdet av brannslukningsapparatet ut i lufta. Et brannslukningsapparat inneholder veldig mye brannslukningspulver. Taket over dem ble hvitt, veggen ble hvit, og de selv lå i en pøl av hvitt pulver.
Alex var halvt svimeslått, men Sunny kom til seg selv og satte seg opp.
«Herregud», sa han.
Han så på de to andre, som fortumlet kavet rundt i det hvite pulveret.
«Se på døra!» ropte Mads.
De så på døra.
Den sto på vidt gap.
Sunny så på Mads.
Han så ut som en nedsnødd Himalaya-sherpa.
Men Sunny kjente igjen det digre gliset der inne bak alt skummet.
Sunny måtte smile. Så begynte han å le. Først noen korte støt, så en rungende, hysterisk latter.
Mads begynte også å le, og Alex begynte å le, de satt der på gulvet og lo som sinnsyke gærninger, fullstendig nedsnødd.
Det knitret i radioen.
«Trond-2 her, Sunny kom inn.»
Sunny hikstet mens han fomlet frem mikofonen.
«Kom inn Trond-2», sa Sunny.
«Alarmen uler noe grønjævlig inne på vaktsentralen. Dere må henge i. Selv om vaktene er slått ut, så kommer noen snart til å høre det.»
Sunny kom seg på bena.
«Mottatt.»
«Kom igjen Mads», sa han. «Jeg stoler på deg. Jeg tror på deg. Jeg er sikker på at du klarer det. Nå har vi kommet så langt, det er bare ett hinder igjen, og det klarer du. Men heng i.»
«Skal bli, kaptein!»
Mads forserte hurtig inn i rommet, og bort til datamaskinen i kroken. Han dro opp mobilen og koblet den raskt til serveren med en ledning.
«Hvordan ser det ut», sa Sunny.
«Easy», svarte Mads. «De har ingen databrannmur her, naturlig nok. For herfra er det ingen som skal logge seg på.»
Han tastet med raske fingre på mobilen.
«Barneskirenn», sa han og gliste.
«Vips, vips og vips. Voila» Han dro ut ledningen og puttet den sammen med mobilen i lomma.
«OK», sa Sunny, «la oss komme oss ut.»
Ute i korridoren sto Alex utenfor en annen dør. Bankavdelingen sto det på skiltet.
«Gutter, sjå ka eg fann», sa Alex og klappet på døra.
«Nei, Alex», sa Sunny. «Det der er ikke for oss. Vi er ferdige med oppdraget vårt her.»
«Men Sunny», sa Alex, «tenk på ka som ligg her inne då. Eg får opp døra, no problem.»
«Alex, kom igjen, nå skal vi ut. Stol på meg. Bak den døra er det ikke bare en ny dør. Det er et hvelv. Det er ikke noe for oss. Vi er et breddelag.»
Alex klappa to klapp på døra.
«Som du vil, Sunnyen. Men steike det hadde vært artig og prøvd.»
Det knitret i radioen igjen.
«Sunny! Sunny! Det er Trond-2!» Stemmen var stressa.
De begynte å løpe bortover korridoren mens Sunny svarte.
«Kom inn, Trond-2.»
«Sunny, dere må komme dere ut! Vaktene har våkna til live på vaktsentralen!»

Episode 7: Avgjørelsen