Episode 2: Motstanderen
Andre episode i Frisk Asker Oldboys' elleville sommerkrim
Motstanderen
Lydbåndet var gjort klart, og de tre mennene hadde satt seg til
rundt skrivebordet.
Statsadvokaten hadde tatt av seg jakka, og hengt den på
stolryggen.
Han stirret på båndopptakeren mens den yngste etterforskeren
spolte fremover.
«Vi kan høre på den siste delen», sa han. «Der hvor vi hører at de
oppsummerer hele planen.»
Han trykket på en bryter, og de hørte det knitret, før de kunne
høre lyden av flere stemmer.
Så hørte de en person som hevet røsten, og de andre ble
stille.
«Da har vi det hele klart», hørte de stemmen si. «Men la oss gå
gjennom matchplanen en siste gang.»
«Det er lederen, Sunny», hvisket den yngste etterforskeren. «Gult
kort for stempling mot Rilindja. En grisespiller.»
Statsadvokaten så på ham og ristet sakte på hodet mens han rynket
øyebrynene.
De hørte Sunny fortsette.
«Det er som kjent tre ledd vi skal forbi», sa han.
«Første ledd: Den første døra. Andre ledd: den andre døra. Tredje
ledd: den tredje døra. I tillegg må vi få kortslutta alarmen, og
for sikkerhets skyld få satt vaktsentralen ut av spill. Alle har
fått sine arbeidsoppgaver. Moa, hva er din oppgave?»
De hørte en annen stemme svare.
«Jeg skal ta meg av leveransen av den forderva ferskvarematen til
vaktsentralen. Den kommer til å slå ut en elefant, no
problem.»
«Det er ham de kaller Moa», hvisket etterforskeren. «Gult kort mot
Kjelsås for holding. Profesjonelle feil som varemerke, med holding
som favoritttriks. Den verste på området i hele M40-serien.»
Statsadvokaten ristet på hodet. Her var det ikke mye fair play,
nei. Ingen tvil om at det var en hardbarka bande.
«Bra», sa han som het Sunny. «Og hva er så din oppgave?» Han
henvendte seg tydeligvis til en tredje person i rommet.
«Æ tar å spise opp den maten ilagme Securitas-vakta'n», sa
stemmen. «Bortsett fra den delen som Moa har forgifta.»
«Ikke fleip», sa Sunny. «Du skal bare levere maten, ferdig med
det, Happi.»
«Happi», sa etterforskeren. «Kjørte først kneet i ryggen på en
motspiller mot Huk. Skjelte ham så ut etterpå for ikke å skjønne
seg på keeperrettigheter. Ute i fire uker med knekt ribbein. Helt
uforutsigbar type.»
Statsadvokaten løftet hånden.
«Stopp båndet litt», sa han.
Den eldste etterforskeren satte båndet på pause.
Statsadvokaten satte seg bakover i stolen.
Han la fingertuppene mot hverandre og så ut i lufta.
«Dere har rett», sa han. «Dette er proffe typer. Den ene verre enn
den andre. Jeg tror vi alle her vet hva vi ønsker oss nå.»
De to politietterforskerne så på hverandre.
Den eldste flyttet blikket bort på statsadvokaten.
«Ja», sa han. «Jeg vet hva jeg ønsker meg. Men får vi det?»
Statsadvokaten strakk seg frem til calling-maskinen ytterst på
skrivebordet.
«Ja, dere får ham. Denne operasjonen må ledes av vår beste
mann.»
Etterforskerne så på hverandre, og smilte.
Den yngste pustet ut, og plystrer lavt.
«Takk», sa den eldste.
Statsadvokaten trykket på en knapp.
«Frøken Mona-Penny?»
«Ja, herr statsadvokat?»
«Få fatt i inspektør Brøyn med én gang.»
Inspektør Brøyn sto i trimrommet i kjelleren og hundsa et lag med
rekrutter.
15 unge menn lå utover gulvet, med svetten silende.
«Jeg har krampe», stønnet en av dem.
«Du der!» ropte Brøyn.
«Du som kom med den meldingen! Kom her!»
Den unge mannen kom seg på bena.
«Sir!» sa han.
«50 pushups!» sa Brøyn.
«Jeg skal lære deg å komme med unødvendige meldinger.»
Den unge mannen ga seg i kast med straffen.
Det gikk i døra, og en assistent kom inn med en telefon.
Han skottet nervøst på inspektør Brøyn, og pekte på
telefonen.
«Det er frøken Mona-Penny.»
Brøyn tok telefonen.
«Brøyn, inspektør Brøyn. Ja. Ja. OK. Det er tre minutter fra
kjelleren til statsadvokatens kontor. Jeg er der om ett.»