Størst av alt er kjærligheten
A love story"Syns du at jeg begynner å se gammel ut?"
Spørsmålet kom som et stille sus med vinden.
Jeg så på deg der du lå i all din prakt.
Et tiltalende syn, som du alltid hadde vært, og jeg kjente at
hjertet mitt slo litt raskere, som det alltid hadde gjort ved synet
av deg.
Jeg la hodet på armen.
"Vet du", svarte jeg, "etter alle disse årene, så blir jeg fremdeles glad bare av å se deg."
Du smilte litt, og jeg visste at du visste at jeg mente hvert ord.
"For øvrig", sa jeg, "er ikke jeg selv noen ungsau lenger. Men kjærlighet ruster ikke, selv om vi skulle begynne å ruste litt selv etter hvert. Er det ikke sånn det er med lange kjærlighetsforhold?"
Du smilte igjen.
"Men jeg mener det", hørte jeg deg si, "jeg syns at jeg har begynt å se litt sliten ut. Linjene mine er ikke lenger så tydelige som før, og du danser jo ikke like lett med meg heller, du vrikket nesten foten sist, husker du?"
Jeg lukket øynene og strøk deg lett med oversiden av hånden, mens jeg tenkte over det du sa. Jeg lurte på om dette var noe du hadde tenkt på.
"Jeg er nok ikke så lett på foten som jeg var", sa jeg etter en stund, "men det har jo ingenting med deg å gjøre."
Jeg heiste meg opp på albuen og så på deg, du var virkelig noe av det vakreste jeg visste.
Jeg så på linjene som jeg kjente så godt, som tidens tann riktignok hadde besøkt, men som var omtrent de samme som de alltid hadde vært.
"Du skjønner", fortsatte du, "jeg har lurt på om jeg skulle få frisket opp fasaden min litt. Jeg har sett at andre på min alder har gjort det, og jeg syns de har blitt så flotte. Og kanskje det til og med hadde blitt en inspirasjon til innsats for deg også. Det har jo gått litt trått med deg óg i det siste, kjære."
Jeg så på deg igjen.
Jeg skjønte at dette var noe du hadde tenkt på.
Og jeg kjente deg, og jeg visste hvordan du hadde et ønske om å
begeistre.
"Jeg kommer aldri i mitt liv til verken å si eller å mene at mine dårlige prestasjoner har med deg å gjøre, min kjære skatt", sa jeg. "For det har de ikke. Om jeg vrikker foten, er det fordi jeg selv trår feil."
Du smilte, og jeg skjønte at diskusjonen var over.
Stillheten mellom oss var av den gode sorten, vi har aldri trengt
mange ord.
Så det ble ikke sagt mer om den saken.
Vi skulle dessuten være fra hverandre hele sommeren i år, så
temaet rant ut i sanden av seg selv.
Gjennom hele sommeren var vi sammen bare i tankene, men så kom endelig dagen hvor jeg kom hjem igjen.
Jeg så deg på lang avstand, slang sakene mine på nakken, og løp imot deg.
Du strålte, og jeg stoppet ikke før jeg kunne kjenne deg. Jeg kunne jo allerede på avstand se at noe hadde skjedd med deg, men nå på nært hold så kunne jeg se at du virkelig hadde fått gjort store ting.
Du var så glitrende vakker, så ubeskrivelig flott, og du sto foran meg og skinte som en sol.
"Liker du det?" spurte du.
Jeg måtte ta et skritt tilbake for å ta inn hele synet.
"Jeg har ikke ord", sa jeg. Og det hadde jeg neimen ikke.
Du smilte mot meg, og smilet ditt var vakrere enn noen sinne.
"Jeg ser jo at det er deg, men på en måte så har du nesten blitt helt ny", sa jeg.
Det var som om du ville svinge deg rundt, for å vise deg frem.
"Jeg håpet at du ville like det."
"Like det! Jeg elsker det! Jeg elsker deg!"
Endelig var vi sammen igjen, og etter en stund kunne vi trekke pusten.
Jeg måtte ta et skritt tilbake enda en gang, og se på nytt.
"Det er som å se deg den aller første gangen", sa jeg.
Latteren din, som et mildt bjørkesus, åh, som jeg hadde savnet den lyden.
"Det var på tide å få fikset seg opp litt", sa du. "Og du ville jo aldri ha sagt at jeg trengte det."
Jeg klarte ikke å stå stille, jeg måtte ta noen dansetrinn.
"Jeg skjønner ikke at en løkkeramp som meg kan være så heldig å ha fått en som deg", sa jeg.
Du lo igjen, og jeg danset videre.
Der du sto så praktfull, måtte jeg tenke det samme som jeg hadde
tenkt den aller første gangen jeg så deg:
Det er bare én for meg, og jeg kan love deg troskap herfra til
evigheten og tilbake.
Jeg sa det til deg.
Og jeg sa at jeg gledet meg til vi skulle få gjester igjen, så jeg kunne vise deg frem. Og jeg sa at du kom til å bli populær hos mange, også hos mange som er yngre enn meg.
Du lo.
Og jeg lo.
Og vi var sammen der i sensommerkvelden, som vi for alltid skulle
være.
Til slutt begynte sola å gå ned, og vi kunne kjenne at årets høst var på vei.
Men høsten måtte endelig bare komme.
For høsten har alltid vært årstiden vår, og der i solnedgangen
denne kvelden ga jeg deg et løfte.
Og du gjengjeldte det med å la kveldsbrisen stryke meg over kinn,
og jeg kjente den magnetiske tiltrekningen du har på meg.
Og jeg tenkte at når livets høst en gang var den som kom, så ville jeg møte den også på samme måte; sammen med deg, i lidenskapens tegn.
Evig din.
Min strålende vakre, rehabiliterte Risenga kunstgress.
Kommentarer:
Will done!
Vakkert! Jeg var sikker på at dette var tiltenkt noen andre!!
FAOs sommerkrim - 29.04.2020 12:32
FAO med kupp på overgangsmarkedet! - 30.07.2019 19:24
Dag ansatt som fast lagleder på Frisk Asker M33 - 29.07.2019 12:28
Askermesterskapet i oldboysfotball - 07.05.2019 16:49
Frisk Asker OldGIRLS! - 05.04.2019 14:14
Know your enemy - 01.02.2019 16:46
Pass på liten og på stor - 21.09.2018 15:21
Nedrykk! - 14.09.2018 14:40
Lukten av gull! - 07.09.2018 22:27
