Sannhetens time

For 20.000 år siden da vi bodde i huler, så var det noen psykologiske mekanismer som var viktige.
For en stamme som tok imot et nytt individ utenfra, kunne det være avgjørende for hele gruppens eksistens at det nye individet passet inn, og kunne gjøre stammen sterkere.
Når et enkeltindivid som oppsøkte en ny stamme derfor følte at han var oppe til vurdering, så var ikke det mer enn rett og rimelig.

Og for det nye individet, var det naturligvis enda viktigere å bli akseptert av gruppa, og få en anerkjennelse på at det han sto for var godkjent og akseptert, sånn at han slapp en ensom steppevandring.

Uten sammenligning forøvrig, har Frisk Asker Oldboys i år tatt imot ikke mindre enn 5 debutanter.

En debut på FAO foregår helt uten pressedekning eller bilder av håndtrykk og spiller i ny drakt.

Nei, i oldboysfotballen får du langt i fra noen seremoni som står i forhold til den spenningen og nervøsiteten du som debutant har tatt med deg i genene fra huleboertiden:
Vil jeg bli akseptert? Vil jeg forstå de sosiale reglene? Er det jeg kommer med, bra nok? For ingen steder er eksponeringen større enn på en fotballbane; her er det ingen steder å gjemme seg.

Den uskrevne regelen i fotballen, er at spillere til alle tider har kunnet introdusere en kompis for laget. Men vær du sikker, den nye spilleren er ikke akseptert av den grunn. Den tilliten må han nemlig først bevise seg verdig, gjennom en debutkamp. Så først får han en tommel opp eller ned, etter inngående vurdering i spillergruppa.
Vær så god, her er drakta, retten er satt.

Og spilleren kjenner inderlig godt at han er oppe til eksamen.
Ikke direkte, men gjennom en helt spesiell oppmerksomhet i alt han foretar seg.
Holder han det tekniske nivået? Har han spilleforståelsen? Er han på rett bølgelengde til å ta inn frekvensen på de sosiale signalene?

Etter kampen, faller dommen.

Måten kjennelsen forkynnes på, er ulik i alle fotballag.

Men felles for dem alle, er at fanfaren uteblir.

Den forskremte debutant får bare ett bittelite hint, som forteller ham resultatet av den kollektive avgjørelsen, om han besto eller strøyk.
Om han ble akseptert eller avvist - med de formidable konsekvenser som dommen medfører for hans videre sportslige og sosiale liv - blir formidlet gjennom ett ord, en gest, et par setninger, max.

Det får meg til å tenke tilbake på mitt eget første møte med FAO i sin tid, og de andre lagene jeg har spilt på i karrieren.

Om jeg tenker etter, så har det vært fem ganger i et langt fotballiv, at det var jeg som var han som sto på tå hev og ventet på signalet, om porten i den uinntagelige borgen ville åpnes eller klappes igjen.

Debutene ble preget av hvilken fase i livet de fant sted. Men en steinalderstammes enkle måte å signalisere at et nytt medlem kunne puste ut over å ha funnet sin tilhørighet, har kanskje ikke forandra seg så mye på 20.000 år. I hvert fall ikke på 40.

1. 40-åra

Jeg husker ikke så mye av detaljene fra debutkampen på FAO, men den ble spilt på Risenga grus. Og jeg husker at jeg tenkte at av alle lag jeg har spilt på, så var dette den gruppa som var aller mest samkjørt. Ikke i sportslig forstand (sorry), men disse gutta hang sammen på fritiden også. De hadde koner som kjente hverandre, hadde barn i de samme oppbevaringsanstaltene, og spillerstallen var fullstendig uten gjennomtrekk.

Etter kampen var jeg spent, var det mulig å bli tatt inn i varmen her?

"Her er bagen. Ha draktene vaska til neste kamp."
"Sir! Yes sir!"

2. 30-åra

Frisk Askers seniorlag var også en sammensveiset gjeng.
Debuten der, foregikk også på en grusbane ett eller annet sted en svart høstkveld.
Men lagledelsen på Frisk Asker tror jeg at må ha vært den mest pedagogisk kloke lagledelsen jeg noensinne har møtt.
I hvert fall fikk debutanten etter kampen slengt til seg bestemannstrusa(!), helt sikkert en gest for anledningen. Med logo, og i mitt stille sinn ble klubben der og da definert som endestasjonen, jeg vil aldri spille for noen annen, æresord.

3. 20-åra

På dette laget ble jeg med på en kamp fordi fetter'n til dama hadde en kompis som mangla en mann til en bortekamp. Lite visste jeg om at det var første match i et langt og innholdsrikt samliv.
Laget spilte så lavt i divisjonssystemet i Oslo Fotballkrets som det gikk an å komme, med dertil aller verste kamptider: fredag kveld kl 20.
Men for disse gutta passet kamptidspunktet perfekt; ingen hadde barn, og eventuelle forhold var knapt seriøse nok til å forholde seg til, så kampene ble brukt til å opparbeide seg en god tørste.
Så var det samling på by'n.

Etter kampen ble dommen avsagt.

Og den ble naturligvis gitt i sin rette kontekst.
"Si til dørvakta at du kjenner Danny. Da slipper du forbi køen. Møtes om én time."
"Sir! Yess sir!"

4. Ten-åra

Som innflytter på et nytt sted den første dagen på ungdomsskolen, ble innpass på småguttelaget bare en liten del av en større sosial tilpasningsøvelse.

Hvordan selve debutkampen gikk, husker jeg ikke, men jeg husker den store omstillingen.
Det nye stedet var ikke stort, men adskillig større enn det forrige. Og fotballbanen lå ikke lenger fem kilometer inn i skogen, men nede i sentrum, hvor det sto folk på sidelinja og så på, og greier. Og ikke hvem som helst heller, det var jenter der. Fra klassen, og parallellklassen også. Og enda villere, spillerne på laget brydde seg om det. I motsetning til kampene i barnefotballen, som jeg var vant til at ble gjort opp oss og motstanderne våre imellom der ute i skauen, var det ikke måte på hvilken akrobatikk som ble utvist her i ungdomsfotballen, spesielt der ute ved den ene sidelinja. Til stor jubel på tribunen. Sprøtt.

Hvordan kampen endte, har jeg ingen formening om. Antagelig fordi den ble overskygget av så mange andre inntrykk.

Etter kampen kom tre jenter bort, og hun i midten førte ordet.

Budskapet var kort, men klart.
"Jeg har bursdagsselskap på lørdag klokka sju. Ikke vær for sein."
"Madam! Yes, madam!"

5. Barnefotballen

Ved skolestart i tredjeklasse, var også bostedet nytt. Og igjen var jeg innflytter på en temmelig liten plass, men likevel en større plass enn den plassen vi hadde flytta fra. Her på den nye plassen hadde de i det minste ett aldersbestemt fotballag, et lilleputtlag for 5. og 6. klasse, men spedd på med spillere nedover i klassene etter behov.

Det var én klassekamerat  i tredjeklasse som spilte på lilleputtlaget, og i et friminutt ble jeg også vervet av en sjetteklassing. De mangla en mann til bortekampen; stå ved riksveien på tirsdag klokka fem og bli plukka opp.

Dette var store saker.

Jeg hadde sant å si faktisk ikke en gang visst at det fantes fotballdrakter i barnestørrelse. No kidding, og hvordan kunne man vite det, når man kom fra et sted som var så lite at den eneste formen for aldersbestemt fotball var a-klassens evige kamp mot b-klassen i gym'en, og den eneste seniorkampen du visste om, var den hvor de skoleansatte spilte mot de ansatte på kommunehuset?

Nå var det andre boller; her var man med på ekte kamp, med de store gutta, med drakter og greier. OMG.

Jeg husker ikke mye av denne kampen heller, annet enn at den var mot Sel i Gudbrandsdalen, to timers kjøretur unna, at vi tapte 2-0, og at det øsregnet.

Men jeg husker kommentaren da jeg ble sluppet av etter kampen, før bildøra ble slamra igjen.

"Vi har kamp neste tirsdag også. Stå på samme sted."

Og foreldrene mine har beskrevet bildet så mange ganger at jeg nesten tror jeg har sett synet selv; Den lille knerten som stampa inn i yttergangen den kvelden, så søkkvåt og sølete at man knapt kunne skimte ham inni søla der.

Men man kunne se de hvite tenna, i et glis som gikk hele hodet rundt.

 

 

 

 

 

---

Kommentarer:

Post en kommentar:

Navn:

Epost:

Kommentar:

Captcha:
Hva er elleve pluss åtte?

Frisk Asker - Covid 19-19 - 17.03.2021 8:41
FAOs sommerkrim - 29.04.2020 12:32
FAO med kupp på overgangsmarkedet! - 30.07.2019 19:24
Dag ansatt som fast lagleder på Frisk Asker M33 - 29.07.2019 12:28
Askermesterskapet i oldboysfotball - 07.05.2019 16:49
Frisk Asker OldGIRLS! - 05.04.2019 14:14
Know your enemy - 01.02.2019 16:46
Pass på liten og på stor - 21.09.2018 15:21
Nedrykk! - 14.09.2018 14:40
Lukten av gull! - 07.09.2018 22:27