Aldersbestemt fotball - et spørsmål om idrettsglede

Utgangspunktet:
Frisk Asker Oldboys sin regel for å delta på kamp er veldig enkel:
alle som møter opp, får spille.
Og alle spiller omtrent like mye.
De siste fem årene har vi ved sesongslutt alltid hatt flere lag
over oss på tabellen enn under oss.
Men akkurat i år har vi hatt så mye stang inn, at fire kamper før
sesongslutt, ligger vi på andreplass, bare to poeng bak serieleder
Huk, som vi møter i neste kamp!
Ingen spillere på laget har noen sinne vært med på å vinne
serien, enda det er folk som har spilt her siden tidenes
morgen.
Så å ha sjansen til å ta seriegull, er ikke hverdagskost.
Om vi taper neste kamp, vil serieleder Huk lede med fem poeng
med tre gjenstående kamper, og da er løpet kjørt, enkelt og
greit.
Med seier vil vi toppe tabellen.
I vårsesongen var det bare Huk vi tapte mot, så resten av lagene
skal vi presumtivt - bank i bordet - klare å slå, så denne
Huk-kampen er rett og slett helt avgjørende.
En idé:
Frem mot den viktige kampen, er det flere som tenker en tanke som
aldri før har vært i nærheten av å streife oss. Vi vil så inderlig
gjerne vinne den tittelen, og kampen er så inni hampen viktig for å
klare det:
Skal vi for aller første gang ta ut et lag på
sportslig grunnlag!?
Ingen vet riktig hvordan vi skulle gjort det, men om vi stiller
med de aller beste, og kanskje enda viktigere, ikke stiller med
dobbelt så mange spillere som vi trenger, så vil vi helt sikkert
øke sjansen for å vinne.
Og det er jo ikke dét at folk da ikke får spille kamp, noen må
bare spille dagen etter i stedet, på veteranlaget.
Og alle er jo tøffe nok til å få høre at vi ikke bør ha så sabla
mange innbytter i bare denne ene kampen, mot at vi kanskje kan
vinne hele serien??
Men prinsippet bryter med vår inngrodde
breddefotballfilosofi.
Og NFF sin, som gjelder i aldersbestemt fotball.
Så vi må ha et spillermøte.
Spillermøtet:
På spillermøtet var det mange som hadde en mening.
Og det var helt tydelig hvilken mening de aller fleste
hadde.
For nå kunne alle si det de mente.
Det var jo ikke bare for alle å spille veterankampen i stedet,
hvis de ikke ble tatt ut på det toppa oldboyslaget, for noen var
ikke gamle nok.
Og hvis vi gjorde dette én gang, hadde vi ikke da egentlig åpnet
opp for noe vi lettere ville gjøre igjen?
Og hva med neste kamp, hvis vi vant?
Så med et klart flertall bestemte vi at, nei, vi er så gode som vi
er, og alle som vil, blir med på kampen, akkurat som vi
pleier.
Og tenk om vi vinner, hvor morsomt hadde ikke det vært!
Og skulle vi tape, er det egentlig så farlig?
Ja, vi har et veldig sterkt ønske om det seriemesterskapet - men
vi må vinne det på vår egen måte.
Før kampen:
Til kampen troppet det som vanlig opp dobbelt så mange spillere
som trengs på et lag.
Det er bra med innbyttere, men med veldig mange
innbyttere har vi pleid å rote litt med formasjonene.
I siste liten hadde noen fler meldt seg på, og andre hadde meldt
seg av, akkurat som vi pleier.
Stjernekeeperen vår, som var en av hovedgrunnene til at vi lå så
godt an på tabellen, var ute med knekt ribbein etter forrige kamp,
og en av utespillerne fikk tredd på keepertrøya.
Dere må huske å løpe hjem i forsvar, prøvde den skada keeperen å
sette fokuset på, der han for anledningen skulle være kampleder på
sidelinjen.
Så delte han inn laget, med to spillere på hver plass.
Kampen:
Det første som skjedde var at Huk gikk opp til 1-0.
På et skudd som den ekte keeperen garantert hadde tatt.
Men det var likevel noe som hang i luften her nå, i Risengas
mørke natt, hvor vi hadde vunnet alle våre hjemmekamper hittil i
år.
Og jammen kom det en flyver inn i feltet og braste inn 1-1 før
pause.
I pausen var det ikke så mye keepercoachen sa.
Men han skrøt av spillerne sine.
For de hadde løpt som besatt hjem i forsvar hele omgangen. Noen
orket ikke å sitte på den fancy innbytterbenken, de måtte legge seg
ned på gresset. Enda de hadde spilt bare halve omgangen, med alle
byttene.
Aldri, aldri før hadde de trøyene og de ansiktene sett så svette
ut.
For å gjøre den lange historien litt kortere:
I andre omgang knallet vi inn 2-1 og 3-1 og 4-1!
Vi slapp inn en straffe til 4-2, før vi selv satte det endelige
punktumet med 5-2.
Var det et mirakel?
Nei så langt ifra.
Det var vilje.
Det var ikke laget vi hadde toppa, det var innsatsen.
Og trengs det å beskrives hvordan lagånden og idrettsgleden
utspant seg etter kampen??
Etter kampen:
Vi vant kampen fordi vi ville, og vi har skjebnen i egne hender
før de tre siste kampene.
Men hva om det hadde vært et toppa lag som hadde vunnet
kampen?
Om vi skulle ha vært i tvil før, så er vi det i hvert fall ikke
nå.
Frisk Asker Oldboys, vi er som vi er. Hverken mer eller mindre. Så
får det ta oss så langt som vi klarer. Og blir det ikke helt til
topps, neivel, så er vi ikke gode nok. Men vi hadde det fantastisk
morsomt på veien.
Kommentarer:
Herlig. Stolt av å være del av laget:)
Strålende og velskrevet artikkel på et viktig tema! Topping av innsats på de 3 siste kampene også nå..
Dette viser bare at det var en riktig og god avgjørelse som ble fattet i fellesskap! Stolt og glad over å få være en del av dette!!
FAOs sommerkrim - 29.04.2020 12:32
FAO med kupp på overgangsmarkedet! - 30.07.2019 19:24
Dag ansatt som fast lagleder på Frisk Asker M33 - 29.07.2019 12:28
Askermesterskapet i oldboysfotball - 07.05.2019 16:49
Frisk Asker OldGIRLS! - 05.04.2019 14:14
Know your enemy - 01.02.2019 16:46
Pass på liten og på stor - 21.09.2018 15:21
Nedrykk! - 14.09.2018 14:40
Lukten av gull! - 07.09.2018 22:27