A dream of an unmerited

I have a dream

Da jeg var tolv, ble drømmen født.

Sensasjonelt nok sto bygdas lilleputtlag igjen som avdelingsvinnere dette året, i den bitte, bitte lille bygda Lesja, i den bitte lille fotballkretsen der oppe øverst i Gudbrandsdalen.
Vi spillerne på laget var mindre overrasket, for vi var alle allerede verdensstjerner.
Vi spilte en gang i uka på fullsatt stadion, med verdenspresse og talentspeidere fra England gjemt i skogen, helt sikkert.
I mangel av lagledelse pleide laget å bli tatt ut kampdagen, i storefri.
Laguttaket var en enkel jobb for de selvoppnevnte spillende managerne, for hvis alle fotballsparkende gutter fra 3. - 6. klasse ble tatt ut, ble det akkurat 11 mann.

Som avdelingsvinnere skulle vi så ut i sluttspill om Kretsmesterskapet mot to andre avdelingsvinnere.
Google maps sier at med dagens Europaveistandard er dette bortekamper 2 timers kjøring unna, så minnene om en dagsreise på forna riksvei er sikkert ikke langt unna sannheten.
Lagene vi møtte fra verdensmetropolene Otta og Vinstra stilte med toppa førstelag som selvfølgelig smurte Lesjalilleputtene utover åkeren.

Vi dro til kampene som seriemestere og lokale - veldig lokale - superstjerner, som skulle krone eventyrsesongen med Krestmesterskap - men vi returnerte som knuste hvemsomhelst'er uten hverken laurbær eller proffkontrakter.

Hjemme på gutterommet ble det avsverget en høytidelig ed, på kne foran posteren på veggen av guden i rød drakt:
Jeg skal bli kretsmester - en dag.

Drømmen var født.
Når vi siden så noen på TV heve pokalen over hodet, så betraktet vi det med en ny, sjelelig ro.
Det blir oss - en dag.

Egentreningen kunne ikke skyte særlig mer fart, siden vi allerede spilte fotball så godt som hele tiden, bare avbrutt av samfunnets og familienes institusjonelle distraksjoner, før vi ga gass ut døra igjen, med ballen langs gulvet.

Livet og karrieren gikk videre.
Det har vært oppturer og nedturer i begge, mål har blitt nådd, og mål har blitt annullert.
Med alderen kommer en viss realitetsorientering, dessverre.
Men ikke pokker'n om realitetene har tatt meg helt; ett mål er enda hverken nådd eller annullert.

Da jeg var 12, gikk det ikke.
Gigantiske sjetteklassinger fra sentrale strøk knuste et lag, men ikke en drøm.

Som lokal stjerne - fremdeles veldig lokalt - på Frisk Askers seniorlag i 6. divisjon, var det nære på igjen.
Vi var blitt så rent for jevne for det ujevne nivået, og sannelig sto vi igjen som avdelingsvinnere.
Men historien gjentok seg; I kampen om kretsmesterskapet ble vi et nummer for små, den svarte høstnatta der på Dælenga grus, og igjen ble det en uendelig lang reisevei hjem for løvene som skinnfeller.

Som spiller på barnefotballaget og seniorlaget, var det et slag å misse på streken.
Men.
Kanskje var det ikke så dumt likevel, i det store bildet.
For med drømmen i live, har drive'n holdt seg, helt til fotballkarrierens høst.

Så takk da, dere bola sjetteklassinger fra Otta, og usportslige østkant-slamper fra hvilket-forbanna-lag-det-nå-var.
Livets nedturer gjør en sterk.

På onsdag kommer matchball nummer tre.
Vinneren av oldboysseriens førstedivisjon - som vi sensasjonelt leder med to poeng før siste kamp - blir kretsmester.

Kretsmester en dag.