En superhelt på banen

For lenge, lenge, siden fantes en tid hvor Batman het Lynvingen, Spider-Man var Edderkoppen og The Flash gikk - eller snarere løp - under navnet Lynet. Dette var også en æra hvor knøttsmå poder prøvde sine ferske fotballben på 11'er baner - ikke slike puslete jordlapper med pygmemål som man bruker i dag. Det var en tid hvor man ikke ble altfor hardt straffet for å drømme seg litt bort under kampens gang,  like vanlig da som nå - når man såvidt er fire fot høy. Og noen av oss drømmer som kjent mer enn andre - nå som da.

Den gang følte man seg som en superhelt den dagen man spilte fra start på førstelaget. Riktignok hendte det vel at man på backplass av og til trodde man var Supermann i Ensomhetens borg, der man sto kampen igjennom på hjørnet av 16-meter'n og ventet. Andre ganger som spiss var man Lynet og løp i sirkler rundt storvokste (lubne?) og trege midtstoppere, før man lekent satte ballen i mål - det store.

Minstemann hendte det titt og ofte at man plasserte i mål, en formidabel oppgave dersom man ikke hadde rekkevidde som Mr. Fantastic og spenstighet og grep som Edderkoppen. En normal første/andreklassing dekket kanskje i underkant av 0,5m^2 av en målflate på nærmere 18 kvadrat.

Som dere skjønner ble det stilt store krav til mygg, lilleputter og smågutter i hine hårde dager (og hvor ble det av disse sjarmerende betegnelsene egentlig). Tror til og med at vi telte både mål og poeng, toppet laget stadig og sto hele kamper på sidelinjen - vi ble ikke forskånt for noe styggedom.

Så hvor har denne harde lærdom ført oss ? Ga det oss det moralske fundament vi trengte for å fremstå som helter også i vår tid ? Uten tvil....

Tidens tann har nok gjort oss både større og rundere enn før og Lynet er det få av oss som nå tør ta som kallenavn, men i oss alle er det en gnist og et kall som bare er blitt sterkere ettersom evnene svinner.

Når vi nå kler oss i blått og hvitt blir vi til Iron Man, tar på oss rustningen og trosser hjerteproblemer og andre skavanker og gjør alt vi kan for å redde dagen. Reiser oss alltid når vi ligger nede, for å gi opp er utenkelig. På den andre siden av banen kjemper vi som oftest mot superskurker med tvilsomme hensikter (og enda mer tvilsomme mål), men vi møter også helter fra en annen dimensjon eller våre egne arvtagere. Når vi nå selv har vokst og både banen og målene er krympet er sjansene større enn noensinne til å fremstå som en ekte helt, selv om vi i vår naivitet kanskje allikevel må erkjenne at mange av oss er blitt mer som The Blob - massiv, ubevegelig og med sitt eget gravitasjonsfelt.

Uansett, det er flere argumenter for at FAO kan betegnes som moderne superhelter :

-          Vi står sammen når urett og onde krefter truer med elektronisk bombardement og hypnotiske illusjoner

-          Vi viser ved handlinger og ansvar at gamle helter ønsker å hjelpe fremtidens helter

-          Vi går ikke av veien for å ofre både husfred og kropp for å kunne stille til kamp (trening?) eller andre aktiviteter

-          Vi er en gjeng som vet å ha det moro og trives sammen

Så neste gang du er i et fancy cocktailparty og blir spurt om hva du har i handicap av fyren i rutete strikkevest med genseren drapert om skuldrene svarer du bare :

"Jeg spiller oldboys-fotball, hvilken superkraft har du ?"

StianK

Kommentarer: